Når man må ta et valg man ikke vil men må

Av og til i livet så må man ta avgjørelser som man så absolutt ikke vil ta.
Du vet det er det rette å gjøre, men fy fader så vondt der er å ta sånne avgjørelser. 
I høst måtte vi gjøre dette….

Det var så absolutt det rette å gjøre, men savnet er utrolig stort ennå. Tårene kommer ikke like ofte som i begynnelsen,
men de kommer plutselig uten forvarsel. 

For savnet etter denne firbeinte bestevennen min kommer aldri til å forsvinne

Vi ble nødt å finne et nytt hjem til han, og det er det verste jeg noen gang har måttet gjøre!!!
Det var helt GRUSOMT!! 
Følte jeg ga bort mitt eget barn… 

Jeg har alltid ment at har man fått seg hund, så må man klare å ta seg av den. Den må prioriteres. Så jeg måtte
“spise noen kameler” når vi bestemte oss for at vi måtte omplassere han…

Han forandret seg sånn etter vi fikk minstemann i juni. Fra å ligge i stuen sammen med oss hele dagen, til å ligge i gangen hele dagen. Han begynte å gå vekk mens jeg satt og koset og klappet han, det gjorde han ALDRI før. Han har aldri fått nok kos. Viste mer og mer tegn på depresjon, så vi ble bare nødt å innse at vi strakk ikke til. Han er en hund som trenger mye mer stimuli enn vi klarte å gi han. Det var hardt å innrømme det, men det var sannheten. Det begynte siste delen av graviditeten, for jeg slet veldig med bekkenet og måtte bruke krykker på slutten. Så det sier seg selv at jeg ikke klarte å gå lange turer med han. Og mannen jobbet også en del overtid, og vi har en storebror som også trengte sitt. Der vi bodde var det heldigvis store marker rett utenfor så han fikk springe på, og det hjalp nok på. Men etter lillegutten vår kom så begynte han å forandre seg mer og mer. Fikk turer, men energien strakk ikke til. Lillegutt skrek hele mye om kveldene og tok ikke skikkelig natt før veldig sent. Måtte gå og bære på han hele kveldene til han var 3-4 mnd gammel. 
Så både jeg og mannen gikk og tenkte på det uten og si noe, for dette var noe vi så absolutt IKKE ville. Men tilslutt måtte vi bare prate om hva vi gikk og tenkte på, og vi bestemte oss for at dette var noe vi bare måtte gjøre. 
Det er så godt lynne på hunden og han er så snill og god, at vi måtte gjøre noe før det gikk utover dette. 
Og å si det til storebroren og resten av familien vår var helt forferdelig. Det er så mange som er så glad i han, og det var mange tårer i denne tiden. 


Verdens beste hund.

Vi tok kontakt med en dame som driver med omplassering og avtalte tid for overlevering. Det er den verste dagen i livet mitt!!!


Siste bildet av oss….

Det gikk bare 2 uker så fikk han seg nytt hjem. 
Har kontakt på facebook med han nye eier, så jeg får se bilder av han innimellom og det gjør utrolig godt. 
Nå er det strax 6 mnd´er siden, og jeg tenker fortsatt på han hver dag… 

Jeg som ALDRI skulle ha meg hund…….. tenk at jeg ble så glad i en… 

Han har det kjempebra nå, det er godt å se. Og han fortjener alt godt. Så selv om det var vondt å gjøre dette, så vet vi at det var det rette å gjøre. 
Vi har vært gjennom mye jeg og han, og det har vært så godt å ha han. 


Gode Sico´en vår

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg